Å dra hjemmefra for å komme hjem

Magisk lys i New Zealand

Det er mye som går gjennom hodet på en når det siste sandkornet i timeglasset for utvekslingsåret faller og man ser lysene fra landet man nå har forelsket seg i forsvinne under flyvingen. Man tenker tilbake på de varme klemmene og de tunge farvellene man nettopp har tatt. Alle de gode minnene fra året spilles på nytt i hodet, og de fleste av tårene som triller nedover kinnet er grått på grunn av takknemmelighet. 

Takknemmelighet for alle eventyrene. Takknemmelighet for alle de interessante, inspirerende menneskene og vennskapene som kommer til å vare livet ut. Takknemmelighet for at året overgikk alle forventninger og at før jeg kom hadde jeg aldri engang turt å håpe på at det kom til å gå så bra som det opplevelsen ble.

Paradokset
Dette fylte tankene mine alle de fire timene det tok å fly fra Wellington til Sydney. Det, og paradokset som er at nå drar jeg hjemmefra på nytt, ett år etter at jeg gjorde det for første gang. Men det som er annerledes denne gangen var at nå drar jeg hjemmefra for å komme beste venner for å komme hjem til mine beste venner. Hvordan henger dette sammen?
Nå er det akkurat ei uke siden jeg ble tatt imot på Værnes, ønsket velkommen hjem og fikk smake bestemors himmelske kjøttkaker igjen. Og nå må jeg nesten innrømme at det å komme hjem er noe av det rareste jeg har vært med på. Mange studenter sier at utvekslingsåret føles så fjernt etter at de kommer tilbake i hverdagen, ja, nesten som en drøm. For meg virker det fremdeles veldig ekte, og inntrykkene året har etterlatt seg er fortsatt krystallklare, men det føles ikke ut som jeg har vært borte så lenge. Det er som om jeg har kommet tilbake fra en to uker lang sydentur. Det har vært litt av en sydentur i så fall …

Ting blir satt i perspektiv
Jeg tror det som gjorde det mest vanskelig å sette seg på det fly og se at lysene fra Wellington forvant i natten under meg, var det at jeg vet at den dagen jeg kommer tilbake kommer ikke alt til å være det samme. Jeg skal aldri igjen gå på Hutt Valley High School, bo hos vertsfamilien min over lang tid eller se alle vennene mine på ett sted igjen. Ting endrer seg. Men sånn er det jo med alt. Utveksling setter bare dette begrepet i et nytt perspektiv.


Dyrebare minner og vennskap
Når jeg nå tenker tilbake på året er alle de stedene jeg har sett noe av det første tankene går til. Å kjenne vanndråpene fra fossene Milford Sounds nydelige daler treffe ansiktet, å føle sanden mellom tærne og vinden i håret på en strand i Bay of Plenty eller å se sola reise seg fra østkysten og lyse opp halve Nordøya fra en fjelltopp på 1500moh. Disse er noen av de mest verdifulle minnene jeg har. Men det som gjorde året det beste så langt i mitt liv var menneskene. Alle de forskjellige personlighetene, historiene de hadde med seg og inntrykkene de etterlot seg. Jeg tror verdenssynet mitt er det som har endret seg mest, fordi jeg har lært så masse fra mennesker som har opplevd og sett tingene de forteller om selv. Mange av vennskapene jeg er så heldig å ha fått kommer til å vare så lenge jeg lever, og jeg vet med sikkerhet at jeg skal tilbake til byen min i New Zealand en vakker dag.
Konklusjonen min er da at det er akkurat dette utveksling er. Et nytt liv, et nytt perspektiv og et nytt hjem. Jeg er takknemlig for hvert eneste sekund, og kan med hånda på hjerte si at denne opplevelsen ikke er over. Den er bare over for denne gang.

Over og ut,
Ellen

Vakre omgivelser i New Zealand
Ellen på utveksling i New Zealand
Venner for livet