Mine første dager som high school student
Etter noe som virket som en evighets ventetid, fra jeg ble plassert i familien Prantl, til jeg endelig kunne si farvel til familien min her hjemme, var det endelig på tide å dra. Flyturen, enda så lang den var, var slettes ikke så ille som jeg først trodde. For å være ærlig var ventingen på flyplassen i New York det verste, det tok lang tid og var mye gåing. Hotellet vi bodde på var sjarmerende og komfortabelt, og i en grei avstand til New York, og en veldig kort avstand til flyplassen. Dagen etter ankomst dro vi inn til New York og møtte guiden vår. Han var kjempeflink, morsom og underholdende, pluss at han hadde den kule Brooklynaksenten på engelsken sin. Første halvdelen av dagen gikk med på å se de øvre deler av NY sentrum, hvorav vi fikk en god del timer etterpå til å vandre rundt i grupper på tre til fem, og shoppe. Dag nummer to ble vi guidet rundt i downtown NY, og fikk en god del timer til å vandre rundt der og shoppe. Jeg må virkelig rose guiden, for han gjorde en kjempebra jobb med å plukke ut hva som var mest interessant for oss å vite, og det var tydelig at han elsket jobben sin. New York var en fantastisk by, med så utrolig mye å se! Jeg er veldig glad for at vi fikk sjansen til å gjøre det.
Jeg reiste med en hyggelig, dansk pike hele veien, gjennom Phoenix, til Portland, endestasjonen vår. På flyplassen møtte jeg mine lånte foreldre, Frank og Chrislyn Prantl. I motsetning til hva jeg trodde, så fantes ikke situasjonen pinlig i det hele tatt. Jeg fikk klemmer, og praten kom fort i gang. Vel hjemme ble jeg overveldet av hunder. I tillegg til sine fire hunder, hadde Chrislyns to voksne sønner hver sin hund. Jeg var på hesteryggen allerede første kvelden, for en rask introduksjon i westernridning. Som den hestejenta jeg er, må jeg si at en plassering med seks hester, hvorav to blir mine egne for et år, var helt perfekt for meg! Av utmattelse sluknet jeg på sofaen den kvelden.
Min helt første dag i USA ble en travel en. Jeg ble vekket rundt åtte om morgenen, stod opp, pakket en liten bag av praktiske klær, lastet hester og utstyr i hestevogna og så tok vi avgårde. Tre timer senere var vi nærmere kysten, hos et vennepar av vertsforeldrene mine. Vi red på en skikkelig terrengtur, campet og grilla bål og sov i hestevognen. Dagen etter var det rett ut på hesteryggen og ri langs en kjempelang, fantastisk strand. For en pangstart på et fantastisk år!
Mine første to uker var skolefrie og med nydelig vær. Livet hos familien Prantl er travelt, begivenhetsfullt og engasjerende. Familien min er veldig sunne, de spiser godt og har det såpass travelt at det blir nok med mosjon! Siden jeg kom midt i konkurreringssesongen har det blitt mye reising med hestene, mange netter bak i hestevognen og mange nye fjes å sette navn til. Selv etter skolen starta har vi reist mye, og allerede andre uken var jeg borte fra skolen en dag for å rekke alt vi skulle. Det var da vi dro til Pendleton, for å se på rodeoen Pendleton Round-Up. Let'er buck! En helt utrolig opplevelse. Vi dro med oss hestene og bodde på en stor kvegranch tilhørende venner av oss!
Litt under to uker etter at jeg kom hit var første skoledag. Noen dager før første skoledag dro jeg og Frank til skolen og snakket med rådgiveren, fikk satt opp fagene mine og gitt meg en omvising på skolen min. Gervais High School er en liten skole, med litt over 300 elever. Ikke akkurat et sted det var vanskelig å finne frem på. De har nye datamaskiner i år, og et ganske imponerende naturbruksanlegg for FFA (Future Farmers of America). Over halvparten av skolen er hispanics, en stor del av de som er igjen tilhører en gammel russisk religion. Jeg er eneste utvekslingsstudent på min skole i år, noe som slettes ikke er verst! Første semester fikk jeg en del ganske interessante fag. Blant annet åstedsgransking, film og samfunnsviten, styrke og kondisjon, pluss en del må-ha fag.
Før første skoledag var jeg veldig nervøs, og det var virkelig en forvirrende affære. Det handlet mest om orientering, ordne skap o.s.v., men til og med sånne trivielle ting blir vanskelig på en skole hvor alle, bortsett fra deg selv, vet hvor de skal. Amerikanske ungdommer er veldig kontaktsøkende, og hver gang jeg hadde en liten anelse forvirret ansiktsuttrykk, kom noen bort om introduserte seg. Å få seg venner var slett ikke vanskelig for meg. Fremdeles, etter en måned på skolen, blir jeg stadig kjent med nye personer, og jeg har alltid noen å snakke med mellom timene. Andre og tredje skoledag var rolige dager i timene, det tok en god uke før vi gikk noe særlig innpå fagene. Og heldigvis for meg, ville alle lærerne prøve å lære seg å si navnet mitt på ekte norsk vis, noe som gjorde at alle skjønte at jeg var utvekslingsstudent og tok kontakt så fort som mulig! En av de største utfordringene har vært å lære seg å kalle lærerne ved mr., ms. og mrs! Det sliter jeg enda med.
For noen uker siden hadde vi homecoming her. Uken i forveien var spirit week, hvor vi hver dag kledde vi oss ut i forskjellige temaer, som cowboy, geek og pysjamas. l skolen hadde samling hver dag, før lunsj. Der hadde vi fullt av små, rare klassekonkurranser. Stemningen var høy, og high school spirit er noe alle burde oppleve. Det var veldig, veldig kult! Dessverre tapte vi homecomingkampen, uten at det satte no særlig demper på homecomingdansen. Jeg gikk på dansen sammen med en venn av vertsforeldrene mine, og det var veldig gøy!
Vertsfamilien min er helt fantastiske, og føles virkelig ut som familie. De har mye humor og er stort sett i godt humør. Jeg har ikke hatt verken tid eller anledning til å få hjemlengsel enda, og skulle humøret svikte er det alltids en hund, hest, katt eller venn å snu seg til!
Dette er som å leve i en drøm, tusen takk Explorius :)
Cec Mathisen.
