Mitt år i Argentina

Holaaa! Jeg heter Louise, er 16, og kommer fra Drammen. Er så heldig og skal tilbringe det kommende året i Argentina, og skal skrive blogg i løpet av hele tiden her nede.Så  velkommen til første blogginnlegget! I det store og hele tenker jeg at bloggen skal gå til litt av alt; tanker og følelser og opplevelser som kan være nyttige for dere å høre om, siden jeg vet at mange av dere som leser, skal eller vurderer å dra på utveksling dere og.

Noen av jentene i klassen min! 

Angående språket, så var det egentlig ikke et problem med vennene mine. Det var bare morsomt hvor lite jeg skjønte haha. I timene var det verre. Spesielt i tyngre fag, med mye prating og lange forelesninger osv, forsto jeg faktisk ikke en dritt i starten. Hørtes ikke ut som læreren snakka spansk engang, de snakker så fort at det hørtes ut som et tullespråk ellerno. Så ja, vær forberedt på å være litt lost i begynnelsen. Men det kommer til å bli lettere! Du kommer til å forstå mer og mer, og før du vet ordet av det klarer du faktisk å henge mer eller mindre med. Bare husk at det ikke er flaut å stille spørsmål, eller be læreren om å repetere selv om alle de andre fikk det med seg. Utnytt også sidemannen din haha! Kopier alt det de skriver ned, og bare gjør det de gjør, så går det som regel greit.

Husk også at her nede, er det du som har hovedansvaret for hvor mye du lærer. Jeg har både lærere som er hjelpsomme, og lærere som ikke kunne brydd seg mindre om hva jeg gjør. I de fagene, må jeg være litt ansvarlig, vise engasjement og ta initiativ selv.

Vertsfamilien min 

Vertsfaren min Martin, vertsmor Lucy og søsteren min Pilar. Verdens beste vertsfamilie <3 

Må bare begynne med å si at kun på disse to månedene har jeg rukket å bli såå glad i
vertsfamilien min. Jeg har vært utrolig heldig og havna hos veldig bra folk, gikk ikke ett sekund
før jeg følte meg som en del av familien..

I starten var det selvfølgelig litt rart, alt fra å bo i et fremmed hus, til nye rutiner, til språk-
barrieren. Jeg tror det viktigste er at du ikke må forvente at alt er helt perfekt i starten, for det er det ikke. Du kommer til å være sliten, du kommer til å savne senga di, matlaginga til mammaen din, og du kommer til å ville gråte hele tiden lol. Ikke nødvendigvis fordi du er lei deg eller har det dårlig, men fordi du egentlig er halvveis utslitt, både fysisk og psykisk. Første kvelden begynte jeg nesten å grine når jeg satt på do og det var tomt for dopapir liksom haha.

Men i disse første dagene kommer du også til å føle så mye kjærlighet. Masse kyss og
klemmer, masse nye folk, veldig mange navn å huske. Både du og den nye familien ønsker kun
at alt skal gå så bra som mulig, og dere er begge like spente og nervøse. Du må huske at din
holdning har like mye å si som deres. Det er super viktig, spesielt i starten, at du gjør en
innsats for å bli kjent med familien din, at du snakker med dem, tilbringer tid med dem, ikke bare låser deg inn på rommet ditt og facetimer mamma og pappa.

Ellers så må du bare gi det tid. Alt kommer til å falle på plass, du kommer til å tilpasse deg, du
kommer til å føle deg hjemme, men det er ikke gjort på et par dager, eller uker, kanskje ikke
måneder engang. Jeg har vært her i to måneder og driver fortsatt å finner meg til rette. Så ja,
det tar tid det her. Heldigvis er tid også noe vi har mye av.


Søsteren min, Pilar! 

Så ja, dette var en bitteliten introduksjon om det jeg har opplevd den første tiden min her nede, om det å få ny familie, og begynne på ny skole. I dette innlegget hadde jeg egentlig tenkt å skrive litt om møtet med den nye kulturen også, kultursjokket og alt det der, men for at dette
innlegget ikke skal bli alt for langt, tar vi det neste gang! Så da er det bare å glede seg, er mye å
si akkurat her, f.eks. at de ikke spiser frokost her??? Ja, helt krise.

Takk for at du tok deg tiden til å lese!

Nos hablamos, Louise