Det kommer aldri mer tilbake. Det er ferdig. Helt ferdig.

Kristi i Australia

Hei,

Helt siden jeg begynte å fortelle folk om at jeg hadde bestemt meg for å reise på utveksling, har jeg blitt fortalt at jeg er så modig, at det er så imponerende å tørre noe slikt, og ikke minst, hvor vanskelig et slikt år er å fullføre. Etter jeg kom tilbake også, alle har fortalt meg om og om igjen, hvor flink jeg har vært som "klarte" alt det et år på utveksling hadde å by på, både godt og vondt. Men det ingen har sett ut til å tenkt på (og for å være ærlig hadde nok jeg aldri tenkt på det jeg heller, hadde jeg ikke opplevd det selv), så er det at kanskje ikke det vanskeligste er å si "ja, jeg vil på utveksling". Kanskje ikke det vanskeligste er å dra. Eller kanskje ikke det vanskeligste en gang er å bli der, et helt år alene.

Du skjønner det, at det å komme hjem igjen. Det er ikke bare lett det heller! Jeg mener, jo, det er lett. Man setter seg på et fly, er evig glad for å se alt og alle igjen, og ser på Norge på en helt ny måte, som et helt fantastisk land å bo i, et helt fantastisk hjem. MEN litt etter litt, kanskje ikke før etter et par måneder, begynner man sakte men sikkert å skjønne at hele utvekslingen, alle de følelsene og alle de opplevelsene som mest av alt bare fikk hele året til å virke uvirkelig, at alt dette er over. At det var et år i livet ditt, et kapittel i boken, som er helt over, ferdig lest, og bladd forbi. Det kommer aldri mer tilbake. Det er ferdig. Helt ferdig.

Forstå meg rett, jeg er overhode ikke misfornøyd med Norge, hjemmet mitt, skolen min, vennene mine eller noe! Ikke en gang været er jeg egentlig misfornøyd med! Men likevel, føles det så utrolig rart og tomt inni meg. Som om noe mangler på en måte!

Jeg savner hele det australske livet mitt. Jeg savner Pup, vertshunden min. Familien jeg bodde hos. Vennene mine der nede. Papegøyene i hagen. Kenguruene langs veiene. Bilene som kjørte på "feil" side av veien. Butikkene. Restaurantene. Maten. Sanden mellom tærne. Naturen. Menneskene. Den australske livsstilen. 

Men så er det ikke slik at jeg heller ville bodd der, enn her. Og det er kanskje det aller vanskeligste! Fordi hadde jeg ment at det beste for meg hadde vært å leve livet Down Under, er det ikke verre enn at jeg kunne tatt mitt siste gymnas år her hjemme, for å så fortsette studier i Australia. Ja, faktisk i Perth til og med! Men så er det jo det at her hjemme er det jo liksom at jeg har livet mitt. Familien min. Og alle andre jeg kjenner og er så glad i. Og så Norge da, jeg elsker jo Norge!

Men det er vel det som er den store tingen med utveksling, det at du aldri kommer til å føle at du er ordentlig "hjemme" igjen. Fordi en del av hjertet ditt vil alltid føle at det hører til et annet sted. Men sånn er det bare. Det er liksom prisen du må betale for å kjenne, og være glad i mennesker på mer enn et sted. Og om noen lurer, så synes jeg helt klart at det var verdt det. Men likevel. Det er så vanskelig å akseptere at det er slutt nå, alt i sammen. 

Hilsen Kristi

Venner i SydneyBeach Access skilt i AustraliaKenguru