Lange dager, kalligrafi og smør på flesk!

Fruktbod i Frankrike

WOW!
I skrivende stund er det en hel måned siden min aller første skoledag i Frankrike. Dagene flyr av sted, alt for fort til at jeg klarer å henge med. Sakte, men sikkert begynner hverdagen å komme på plass. Det er rart hvordan man kan bli vant til ting som føltes så rart og annerledes i begynnelsen.

Å gå med refleksvest - selvfølgelig knallgul, ti nummer for stor og svært kledelig - på skolebussen er plutselig bare en rutine. Jeg er ikke lenger på nippet til å sovne i skolebøkene eller forretten når siste skoletime er ferdig klokken seks eller når middagen inntas rundt nitiden.

Alt begynner å falle mer naturlig for meg, selv om jeg stadig blir overrasket over de mange, små forskjellene fra Norge. For eksempel er skolenotater nesten som en sport her, og tas svært alvorlig. Alt skal måles opp til siste millimeter, og det er nødvendig med minst tusen forskjellige fargestifter. Det hele skrives med skjønnskrift som er så vakker at den er vanskelig å tyde, når medelever er så snille og lar meg kopiere.

Videre er mat virkelig ikke bare en energikilde, men selve høydepunktet for dagen. Måltidene skal nytes, og det skal ikke stå på hverken smør, fløte eller sukker. På bursdagen min forrige helg spiste vi i så mye som fire timer! Det var en kjekk dag som ble feiret med min søte vertsfamilie, fine venner og ikke minst mye god mat. Jeg kommer nok til å rulle hjem igjen, men med et lykkelig smil om munnen (og en croissant i hver hånd).

Det beste av to verdener
Jeg bor rett utenfor verdens minste og søteste bygd som heter Boussay, sammen med min utrolig koselige vertsfamilie. Det er midt ute på landet, men jeg trives sammen med vingårdene og kyrne. Det er en ubeskrivelig ro, som jeg ikke ante jeg lengtet etter før jeg flyttet hit. Det er idyllisk og fredelig, samt med fraværet av gatelys er stjernehimmelen majestetisk og uendelig. Det er som tatt ut av en film, og det at tradisjon står i sentrum i de aller fleste dagligdagse ting kan bringe fram følelsen av klisjé titt og ofte.

Vissheten om at jeg bare er et par euro og 16 minutter unna storbyen Nantes hjelper dog virkelig på. Nevnte togstrekning har allerede blitt et fast innslag i helgene, som er den tiden du får til sosial tid da skole opptar mesteparten av ukedagene. Unntaket er onsdagene da vi slutter så tidlig som klokken ett! Halleluja for onsdag.

Nantes minner om en lillesøster-versjon av Paris, som vi var så heldige å få besøke på Soft Landing Camp. Dagene i hovedstaden var urolig bra: mye sightseeing og utrolig hyggelig å bli kjent med så mange kjekke mennesker!

Et nytt, fantastisk språk
Språklige misforståelser i hytt og pine preger hverdagen, men den snart inngrodde taktikken om å smile pent og nikke en hel del funker som redningsmanøver i de aller fleste situasjoner.

Jeg har allerede rukket å «spise huset mitt» og kalle vertsforeldrene mine for kyr. Heldigvis er alle svært forståelsesfulle for en forvirret nordmann som prøver å finne veien i mylderet av nye ord og fraser.

Fransk er et spennende språk, fult av mystiske formuleringer og regler som er til for å brytes. Framskrittene kommer sakte og i smug, men plutselig snakker man på et fremmed språk og uttaler ord du ikke visste dagen før. Det er vanskelig og det er helt nytt, men jeg kan ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg til å kalle dette utfordrende og fremmede språket for mitt eget.

Oppsummering: Jeg har det utrolig fint, og kan ikke vente på fortsettelsen. Snakkes!

Dorthe Alice

Norske utvekslingsstudenter i FrankrikeEiffeltårnet‎ i ParisSykkeltur i FrankrikeBursdagsfeiring i Frankrike