Norske knekkebrød og franske oster i skjønn kombinasjon

Utvekslingsstudent med Franske venner

Borte best, hjemme best
Nå har oppholdet mitt her nede rundet hele fem måneder, og tiden har rast avgårde. I januar kom de første beskjedene om at jeg måtte begynne å tenke på hjemreise, og tanken føltes helt bisarr og malplassert. Hjem? Jeg? Jeg er da hjemme? Samtidig kan jeg til tider lengte så stort til små filleting fra Norge. Besvimte nesten av lykke da jeg snublet over norske knekkebrød i en spesialbutikk, og danser til stadighet rundt i Kari Traa-ulltøyet mitt. Jeg har også siden oktober gått i krig mot mitt eget trofaste, brune hår, som jeg bestandig har hatt som følgesvenn. Mangler nå bare blå kontaktlinser for å fullføre den norske stereotypen, da jeg er blitt blondine. Språkmisforståelser og sterkt følelsesmessig bånd førte til tåreutbrudd hos frisøren, men heldigvis endte det hele ganske greit og jeg ble kronet til Elsa fra Disneyfilmen dagen etter. Kort statistikk: tretten mennesker ville flette håret, mens cirka halvparten av alle jeg kjenner brøt ut i den kjente kjenningsmelodien og til og med rektor (!) kommenterte at det var da nesten på grensen til stereotypi det jeg hadde begitt meg ut på. Å ikke spise knekkebrød til frokost, er ikke det eneste som har forandret seg for min hverdag siden september, og langt fra den mest markante endringen. Hver dag er litt annerledes og byr på nye smaker, humørsvingninger, latterutbrudd og utfordringer.

Gøy på landet
I Norge trodde jeg at jeg bodde i en liten by, i forhold til alle verdensmetropolene man besøker på ferier og ser på tv. Jeg har nå nyvunnet respekt og takknemmelighet for vakre Bergen. Kontrasten var nemlig stor da jeg flyttet til verdens minste samling av bebyggelse som besto av én hovedgate, én kolossal kirke, et bakeri og (gudskjelov) en nedlagt, men funksjonerende togstasjon. Knappe to tusen innbyggere, og en snittalder som allerede ble dratt ned noen hakk bare av den skarve tilstedeværelsen av mine to ben. Storbyen Nantes er 
heldigvis ikke langt unna, men når det seneste toget hjem en lørdagskveld, forlater stasjonen før klokken er slått ni, er det lett for å fortvile. Jeg er komplett avhengig av å bli kjørt til nærliggende toglinjer eller sove over hos venner, for å ikke være spikret fast i min lille bygd. I kombinasjon av uendelig lange skoledager har ukedagene føltes tomme og fulle av repeterende rutiner. Jeg har slitt en del med å takle en slik brå overgang til det som til tider har føltes som et totalnekt av alt som heter spontanitet, frihet og selvstendighet.

Kveldsutsikt over byen

Cheezus
Mamma kommer i hvert fall til å være superfornøyd når det returnerer en halvfransk, liten datter som har lært seg å både spise middag sammen med familien, så vel som å planlegge ting i god tid. Jeg har lært å sette pris på ting og hvordan verdsette det man har og det man får. Videre tror jeg vinterens mørke også har satt sitt preg på tilværelsen. Jeg ser virkelig frem til lysere og senere kvelder. Tiden går kanskje saktere, men jeg får endelig tid til å puste, og har etter sytten år omsider lært hva «nyte» og «smake» sånn egentlig betyr. I Frankrike skal man la smaksløkene løpe i vann og omkranse utvalget av råvarer som dynkes i smør, sukker og fløte. Den mest eiendommelige retten vi inntar kalles raclette, og er bokstavelig talt smeltet ost. Den blir forgudet av de fleste av mine nye landsmenn, selv om den av tradisjon nok bare er en gammel bonderett. Med bittesmå spadeliknende plater, en til hver især, varmer man opp osten på en gedigen varmeovn som setter på bordet, før man slenger den oppå en haug av poteter og spekemat. Dette går på repetisjon, og forsetter og forsetter og forsetter. Man stopper formodentlig aldri å spise, og lukter ost i to dager etterpå.  

Konsert i frankrike

Ikke manko på eventyrlyst eller minner
Misforstå meg rett. At jeg bor mindre sentralt sammenlignet med før, er så absolutt ikke ensbetydende med at jeg kjeder meg eller at jeg ikke opplever ting. Jeg har allerede vært på talløse konserter, dyrket lokalkulturen og vært på både en og to Nantes-kamper, funnet nyoppdaget kjærlighet for Live-Barer og dratt på oppdagelsesferd til havet. Jeg har investert i gode venner som er dårlige på å si nei, og som alltid blir med på eventyr. Resultatet er et snodig hat-elsk forhold til det franske togsystem, og altfor mange morsomme historier å fortelle når jeg ringer hjem. Frankrike har nok å by på, det gjelder bare å strekke ut hånden for å gripe alle mulighetene. Majestetiske slott fra en svunnen tid, står side om side med visuelle kunst-prosjekter som er tilgjengelig for alle. Dette er en ekstraordinær kombinasjon som popper opp som et gjensyn innenfor de fleste felter av dette fargesprakende land. Jeg har allerede mye planlagt for månedene som venter, og gleder meg massevis.  

Hilsen Dorthe Alice

Fotball kamp i Frankrike
Vakre frankrike
Nydelig utsikt i Frankrike

Close
Takk for din interesse i Explorius Education AS. Explorius Education AS er en del av Educatius Group AB som består av flere selskaper som samarbeider om studentutveksling. Educatius Group AB gir ungdommer muligheten til å studere i utlandet og oppdage en ny kultur gjennom læring. 

"Vennligst fyll ut begge feltene"