Ut av komfortsonen!

Falling

Har du noen gang kastet deg ut fra en skyskraper uten fallskjerm? Å reise alene på utveksling føles litt sånn... man er i fritt fall!

Som utvekslingselev må du gjøre mye du i utgangspunktet aldri ville gjort hvis du var hjemme. Personlig har jeg gjort MYE jeg aldri hadde planer om å gjøre I DET HELE TATT! Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg ofte opplever det man kan beskrive som superpinlig, eller rett og slett kleint. 

Få seg venner: Jeg har skjønt at jeg ikke kan satse på at folk skal komme bort for å snakke til meg. Det er jeg som må ta initiativ.

Det har vært rart for meg å gå inn i gjenger med folk jeg overhodet ikke kjenner, bare for å få noen å snakke med. Tenk for en spesiell følelse det gir å høre noen (man ikke kjenner) snakke om noe man ikke skjønner, og så bare kaste seg inn i denne samtalen.

Jeg har gjort det! Og vet du, de både svarer meg, og snakker til meg!

Aktiviteter: På fritiden min her i Irland, driver jeg nå med dansing og hockey. Ja, hockey! Ikke ishockey, men fieldhockey (landhockey).  Vi spiller på noe som ser ut som en fotballbane. 

Dansingen var jeg kjent med fra Norge, så der er jeg ganske komfortabel. Men hockey? Det er en annen historie. Jeg hadde aldri spilt det før, for å være ærlig hadde jeg vel aldri hørt om det før heller.

Først ble jeg med på skolelaget i hockey, som jeg synes var ganske gøy. Så fikk jeg melding av en jente i klassen min som spurte om jeg ville være med i en klubb også, altså mye mer serøst.

 Jeg sa ”JA!”, for det sier man til ALT når man er utvekslingselev. Og nå har jeg faktisk begynt å trene med et av de bedre hockeylagene i området, noe som er litt morsomt med tanke på at jeg fortsatt ikke helt skjønner reglene i sporten. 

Ms Lund: Vel dette er kanskje så langt utenfor komfortsonen man kan komme. Altså, jeg er 14 år, men på grunn av skolesystemet i Irland, går jeg i klasse med de som er 16 år.

Gjennom dette året skal elevene ha "work experience". Det vil si at de har skaffet seg en jobb som de går til hver onsdag. Jeg var lenge iherdig i forsøket på å skaffe meg en jobb jeg også, helt til jeg oppdaget at det var 16 års aldersgrense for å få jobb i Irland! Ok, hva nå? Løsningen ble at jeg ble "ansatt" på skolen. Jeg ble hjelpelærer! Elevene må kalle meg Ms. Lund!

Jeg later som jeg kan det de har, og hjelper dem så langt jeg kan. Jeg ni-leser på deres pensum før timen, og later som jeg har full kontroll på matten og geografien de sliter med. Sannheten er at dette er nytt pensum på et fremmed språk for meg. Nevnte jeg forresten at de som kaller meg Ms Lund, som jeg er hjelpelærer til, er like gamle som meg, eller et år eldre?

Jeg må jo le. Jeg lurer på hva som skjer når de finner det ut! 

Skolemusikal: På skolen setter trinnet mitt opp en musikal som skal fremføres i februar. De setter sammen de mest kjente partiene fra flere musikaler. Disse skal besettes med roller. Vi skal blant annet sette opp deler av "Grease", "Mamma Mia" og "Les Miserables".

Jeg har alltid likt å opptre og å drive med skuespill, men jeg har ikke gjort så mye av det før. En gang skal jo være den første, og siden jeg nå har forstått at utvekslingsåret handler mye om å gjøre ting man ikke kan, så jeg har meldt meg på auditions til flere roller.

Forrige uke skulle vi ha audition på en av de store rollene i Les Miserables. Jeg måtte stå foran læreren og synge! (jeg vet ikke hva jeg trodde, men.)

Overraskelsen var stor da lærerne ikke klarte å bestemme seg for hvem av oss som passet best i  rollen. Så da ble like godt hele trinnet hentet inn for høre vår audition, og å stemme på hvem som skulle få rollen! Jeg følte meg veldig langt ute av komfortsonen! 

Etter dette er det ingen ting som er flaut... men gjett hvem som fikk den rollen, a? Tro det eller ei, var det faktisk meg!

Nesten hver dag har jeg en opplevelse av å gjøre noe jeg synes er litt, eller veldig langt utenfor det jeg føler meg trygg på, men jeg blir tryggere hele tiden. Har blitt tryggere på vertsfamilien min, klassen min, og ikke minst på meg selv.

Hilsen Ellinor

På toppen av slottet