Den første tiden i Italia

I litt over to uker har jeg vært i Italia, og det har vært både fantastisk og vanskelig på en og samme tid. Fantastisk da jeg har fått møte så mange vidunderlige mennesker og sett og opplevd nye, spennende ting. Vanskelig på grunn av utmattelse. I dette blogginnlegget skal jeg snakke om hvordan den første tiden min her i Italia har vært.

Utmattelse

avellino italy

Det sier seg selv at et år i utlandet kommer til å være, hvis ikke veldig, i hvert fall litt utfordrende. Alt er nytt, og man må tilpasse seg endringene. I begynnelsen kan dette være litt overveldende, og alt det nye kan virke utmattende. Jeg var ganske forvirret da jeg, som ofte har «for mye» energi, måtte ta en lur hver ettermiddag. Jeg begynte å tenke at jeg kanskje var syk; tenk om jeg hadde utviklet et utmattelsessyndrom?

Etter mye googling og en samtale med mamma fant jeg ut at det jeg opplevde var helt normalt. Det er normalt å føle seg trett eller sliten i hodet og i kroppen når man går gjennom store forandringer. Heldigvis har jeg en veldig forståelsesfull vertsfamilie som hjalp meg gjennom «utmattelsesperioden», noe jeg er veldig takknemlig for.

Hva om jeg ikke kan vertsspråket?

Elisabeth i italia

Da jeg reiste fra Norge var italienskkunnskapene mine begrenset, og hvis jeg skal være ærlig trodde jeg det ville være lettere å forstå folk når de snakker til meg. Jeg trodde også det ville være lettere å snakke; noen ganger kan det være litt frustrerende å ikke få sagt det man vil si, men dette vil antageligvis løse seg etter hvert som jeg lærer språket.

Mange tenker nok at man er nødt til å kunne språket som snakkes i vertslandet før man reiser. Det er nok en god ide å kunne det grunnleggende i et språk før man reiser til et land, men man behøver ikke snakke språket flytende. Dessuten hjelper Explorius utvekslingselevene sine med å lære vertsspråket om de måtte trenge det. Jeg tar for eksempel ekstra undervisning en gang i uken for å lære grammatikken raskere.

Venner

Elisabeth napoli friends

Da jeg gikk inn i klasserommet mitt på min første skoledag var jeg så nervøs at hendene mine skalv. Hva om ingen i klassen kom til å snakke med meg? Ville folk like meg? Var det noen som kunne litt engelsk slik at de ville forstå meg hvis jeg ikke kunne si alt jeg ville på italiensk?

På min skole har vi ikke friminutt, vi har kanskje en liten pause mellom lærerbytte, og på min første skoledag ble jeg omringet av nysgjerrige italienere så snart læreren gikk ut døra; alle ville snakke med meg, spørre meg om ting, vitse med meg. Jeg var så lettet, skolen hadde gått over alle tenkelige forventninger jeg hadde. En av lærerne mine forklarte meg at klassen jeg ble plassert i er som en liten familie, og nå er jeg en del av den lille familien.

Jeg håper du likte dette innlegget!

Ciao, Elisabeth

 

Elisabeth blogger fra Italia dette skoleåret. Vil du også på utveksling til Italia? Bestill et intervju i dag for å starte søknadsprosessen!

Søk i dag