Intense dager på Réunion

bassen under storm

Etter mange dager med dårlig vær, mye regn, torden og vind, skulle showet starte. Vi fikk vite at episenteret av syklonen skulle gå rett over sørsiden av øya. Ravinen over veien var full, og det som for en uke siden var en tørr sti, var nå en elv av gjørme, drivved og søppel. Veien var så klart stengt av. Vinden begynte å ta tak mens meg og vertsbroren min var inne og spilte COD sammen; en vanlig ettermiddag i ferien så langt. Vi visste veldig godt at syklonen kom, men familien hadde gått gjennom mange sykloner før, så forhåndsregler hadde blitt tatt. Vertsforeldrene mine hadde kjøpt mange liter vann i flasker dagen før, radioen sto fiksa på bordet med ekstra batterier og en lykt. De hadde sjekket om vi hadde nok gass i tilfellet strømmen gikk så vi allikevel kunne lage varm mat. De syklonene som hadde passert tidligere hadde visst vært mye større enn den som skulle komme, så ingen var så veldig bekymra, men alle var enige om at det var best å være klar for det verste.

Strømmen gikk helt plutselig, rett etter jeg slo vertsbroren min i COD. Det var jo litt kjipt, men det var noe vi forventa. Vi ble sultne, så vertsfaren min tente gassovnen og satt på pasta og kylling. Det var masse sterk vind ute, trær bøyde seg foran huset. Det bøtta ned med regn, og vann begynte å bygge seg opp i hagen foran kjelleren. Muren som omringer hagen har grøfter som fører vannet ut. Grøftene var fulle og tunnelene i muren begynte å tette seg med gjørme og steiner. Da var det bare en vei som vannet kunne gå, ned i kjelleren der jeg og vertsbroren min sover. Døren var lukket og skulle være halvveis vanntett, men vannet begynte å fylle gangen foran den. Det fosset nedover trappene. Det hadde kommet langt over anklene og kunne nå meg til knærne før gangen var full. Nå begynte vi å bli bekymra, men ingen våget å åpne døren, og håpet at vannet ikke hadde kommet inn. Hele vertsfamilien tok tak i bøtter og begynte å hindre at skipet skulle synke. Det var helt meningsløst, vannet rant fortere inn enn det fikk vekk, løsningen måtte være et annet sted…

Ut i regnet med macheter, hakker og spader. I intens vind og tungt regn skulle vi ut. Jeg og
vertsfamilien løp ut i bare shorts og bar overkropp. Avløpssystemet var tett, og det måtte vi bare fikse. Vi gikk på utsiden av muren og begynte å ta vekk gjørma og steinene som blokkerte vannet. Hullet vi lagde ble større og større, helt til alt brast og vannet begynte å renne. En dam dannet seg utenfor muren, denne var mye dypere og nådde meg helt opp til knærne, en annen mur over veien hindret vannet å nå ravinen. Dette var meningsløst.

Vi gikk tilbake, det var blitt bedre i hagen og vannet rant ikke lenger ned i kjelleren. Den neste timen fjernet vi alt vannet fra gangen, og da turte vi til slutt å åpne døren til rommet. Vannet hadde kommet inn. I stor fortvilelse måtte vi ta tak i bøttene igjen med vann over ankelen. De neste tre timene fjernet vi vann fra rommet med bøtter og håndklær. Alt var blitt vått eller fuktig og ark og sko fløt rundt i rommet. Absolutt alt var fuktig, men det var nok arbeid for den dagen, det var meningsløst å fortsette. Vi satt oss ned i stua og tente masse telys, det hadde blitt mørkt. Det var ikke vann i kranene, men det var vi forberedt på. Vi spilte brettspill, med ”Radio Freedom” på i bakgrunnen. Der hørte vi direktesendte telefonsamtaler fra hele øya, vi hørte at trær hadde blokkert veiene, biler hadde krasjet, veier hadde rent helt bort, og folk var forsvunnet. Mange var redde.

Den kvelden sov vi på sofaen med en lommelykt stående på bordet. Huset var i ”lockdown” (låst og med beskyttelsesgitteret nede). En dyp lyd av regn på taket skapte en dyster stemning. Vi var slitne, men trygge.

Å stå opp dagen etter var en opplevelse i seg selv. Det var helt vindstille og sola skinte over blå himmel. Ting ble hengt til tørk og vannet i springen kom tilbake igjen. Vertsonkelen kom og tok en prat, det føltes ut som det aldri var noen storm i det hele tatt. Jeg fikk ta en sykkeltur for å se meg litt rundt. Et tre blokkerte veien rett bortenfor huset, asfaltveien på sukker-åkrene hadde rent helt bort flere steder. Folk jobbet med å sette ødelagte strømlinjer på plass, sage ned og fjerne brukne trær, og sjekke med naboene om alt var bra. Stormen var over.

Hilsen Kaspar