Fra eventyr til virkelighet

Utvekslingsstudent Ellen på stranden i New Zealand

I løpet av de siste to ukene har jeg levd i min egen dagdrøm, som nå har blitt en realitet. Det er en følelse som ikke kan beskrives. 

Det er flere år siden idéen om å dra på utveksling først slo rot i hodet på meg
Det startet som et tilfeldig samtaletema rundt middagsbordet hjemme, og tanken fascinerte meg fra begynnelsen. Siden den gang har jeg gjort utallige timer med research, tatt store avgjørelser og drømt meg bort hvert eneste ledige sekund. I tiden etter søknaden var sendt føltes det helt uvirkelig at jeg om ikke lenge skulle dra hjemmefra for så å være borte et helt år.

Dagene og månedene før avreise gikk stort sett som vanlig, men før jeg visste ordet av det var alle farvel tatt og jeg sto på flyplassen med kofferten i hånda og tårer i øyekroken. Fortsatt hadde det ikke gått opp for meg hva jeg faktisk skulle begi meg ut på. Det jeg så lenge hadde referert til som «eventyret» var nå i ferd med å starte. 

Jeg fløy fra Trondheim til Oslo alene, med hodet fullt av tanker og forventninger
På Gardemoen ble jeg møtt av en herlig gjeng med andre utvekslingselever, like spente som det jeg var. 40 timer og en halv jordklode senere kjente vi hjulene fra flyet treffe rullebanen. Gjennom ruta kunne vi skimte landet vi nå skulle bo i, gjennom en tykk tåke og kraftig regnvær. Vi var alle supergira over å nesten være fremme og ganske overtrøtte etter den lange reisen. Jeg mistenker at vi skremte et par av våre medpassasjerer da vi hoppet rundt på flyplassen av lykke, uten å vite helt hvor vi skulle gjøre av oss. 

Etter hvert ble jeg plukket opp av en fra underorganisasjonen min, som kjørte meg til vertsfamiliens hus
Hele situasjonen virket fortsatt som en illusjon da vi kjørte fra Wellington til en mindre by byen like ved, hvor jeg skulle bo. Det er en ganske stor kontrast mellom å leve i en liten bygd i Trøndelag, og en by på over 100 000 innbyggere i et helt nytt land. Jeg måtte fortelle meg selv flere ganger at skjer det faktisk. Etter en halvtimes kjøretur med hodet i en tankesky ble jeg møtt av en mann med et bredt smil og åpne armer. 

«Welcome to New Zealand!» utbrøt vertsfaren min og ga meg en svær klem 
Like etterpå ble jeg introdusert til resten av familien. Bare i løpet av den ene kvelden følte jeg at jeg ble godt kjent med familien. De var utrolig hyggelige og praten gikk av seg selv. Jeg følte meg veldig heldig over å ha kommet til en familie som denne. Da jeg la meg samme kveld, sovnet jeg med et smil om munnen og tenkte på alt det ukjente jeg skulle oppleve i løpet av det kommende året. 

Nå har det gått to uker siden ankomsten min i dette fantastiske landet. Samtidig som denne tiden har gått skikkelig fort, føles det ganske rart å tenke på at de aller fleste menneskene her kjente jeg ikke for kun 15 dager siden. Tid er rare greier. 

I løpet av disse to ukene har jeg brukt tiden på å bli kjent med et annerledes skolesystem, treffe masse nye, herlige folk, både kiwi-er (som menneskene som bor her kaller seg) og utvekslingselever fra andre land. Jeg har også fått oppleve litt ekte New Zealandsk kultur, blant annet ved å være vitne til entusiasmen disse folka har over rugby. Nærområdet har også blitt utforsket. Kun i det området jeg bor i er det store kontraster fra fjellene i horisonten, de hobbit-liknende tuene bak huset, og det urbane livet i hovedstaden. 

Eventyret har bare så vidt begynt
Dette året kommer til å bli fylt med så mange nye opplevelser og mennesker. Og jeg ser fram til hvert eneste sekund. 

Cheers, Ellen

Utsikt over New Zealand
Reis på utveksling til New Zealand!