Sol, skrik, lekser og okser!

Maria og venner

Hei venner, familie, Explorius og tilfeldige utvekslingsstudenter. Jeg er nå inne i min andre måned i Spania, og har du lest de andre utvekslingsbloggene til Explorius, så kommer dette kanskje ikke som et sjokk. Jeg har funnet meg til rette.

Å løpe for livet

Som en naiv nordmann, tenkte jeg at Norge og Spania egentlig er ganske like. Her tok jeg jammen meg feil. De kommuniserer annerledes (ikke bare språket altså), spiser på rare tidspunkt (middag kl 21.30), og kysser alltid når de møtes, noe jeg ikke hadde sett for meg før jeg reiste. Men dette er supergøy å lære om.

Vertsfamilien min fantastisk, og tar meg stadig vekk med på små eventyr. Som dagen da vertsmor fortalte meg om en festival som skulle skje i byen til foreldrene hennes. Hun sa ivrig at det var en tradisjon å sitte på balkonger og se ned på profesjonelle gå (løpe for livet) rundt med en vill okse i gatene. Og nei, jeg vet fortsatt ikke hvorfor. Uansett, som en utvekslingsstudent hopper jeg på hver mulighet jeg blir tilbudt og takket gladelig ja til dette. Nå ber jeg deg bla ned til bildet, som skal forestille de høye flotte balkongene familien stilte seg bak (beklager for dårlig kvalitet). Overraskelsen stoppen derimot ikke der, for nå skulle jeg være med å gå i gatene med vertsfar og oksene. Hjertet banket bittelitt fort kan jeg fortelle, da jeg plutselig fikk en flokk med mennesker (og en okse) løpende mot meg, og jeg måtte løpe for å hoppe opp på nærmeste ”balkongen” jeg fant.

Okseløp i Spania

Skolelivet
Solen skinner når jeg tar skolesekken og vender snuta mot IES Joanot Matorell om morgenen, hvor jeg blir møtt av 37 smilende klassekamerater.

Selv om jeg gjerne skulle ha imponert dere alle nå, og skrevet at jeg forstår alt i timene, og at jeg har dype diskusjoner med læreren i filosofi- så er dette dessverre ikke sant. Enda. Sannheten er at skoletimene er vanskeligere å henge med i, noen mer enn andre. Og jeg venter enda på dagen hvor historielæreren min skal finne ut mysteriet om den blonde blåøyde eleven i klassen, at jeg er en utvekslingsstudent, så han kan roe ned tempoet litt, og slutte å se rart på meg når jeg leser høyt i timene.

Noen av de skumle tankene som surrer i hodet når man hopper på flyet på vei til sitt utvekslingsland, er om man kommer til å få seg venner, og spesielt hvordan i all verden man skal overleve første skoledag. Men dette var faktisk ikke så vanskelig som jeg forventet. Selv om setningene mine var gebrokne, var klassekameratene tålmodige og de hjalp meg med å forstå. Alle er så vennlige her, og jeg setter så utrolig pris på alle som hjelper meg med å oversette ord i timene, og forteller læreren at jeg ikke har gjort leksene mine fordi jeg ikke visste at jeg hadde fått dem.

Dette året tror jeg skal gå bra.

Mange klemmer fra,
Maria 

Sol og sommer i Spania
Baking hjemme hos vertsfamilien