Thipical spaniish

Fallas i Velencia

Hei igjen,

Mange av dere assosierer kanskje ordet ”Spania” med sol, strand og siesta. Jeg kan bekrefte at disse ordene stemmer godt for å beskrive landet. Likevel, mangler det et par 1000 ord for å gjøre beskrivelsen litt mer nøyaktig. De siste ukene har jeg opplevd en annen side av Spania, og kan nå bekrefte at spanjoler ikke bare er brune, strenge mennesker som spiser mye mat.

Det hele startet med en festlighet, en fest hele Valencia har fortalt meg om siden dagen jeg hoppet ut av flyet. Nemlig Fallas.

Las Fallas…
…er en gammel tradisjon som tradisjonelt sett var en feiring for byens snekkere. I dag er det derimot en uke hvor vi får fri fra skolen bare for å feire byen og ha det gøy. Gatene sperres, musikkscener blir satt opp, og flotte figurer laget av tre, papp og metall stilles frem for å representere bydelene. Disse brukes det flere år på å lage- og blir brent ned fem dager etter fremstillingen. De visste ikke helt hvorfor.. Jentene kler seg opp i brede kjoler og høye sveiser, alle lignende disneyprinsesser på kongeball. Hver kveld av denne 6-dagersfesten ble feiret med dansing, musikk og matlagning i gatene. Det ga hele byen et nytt utseende, med nye lyder og lukter. Sammen med venninnene mine dro jeg på fyrverkerishow klokken to på formiddagen, mens vi på kveldstid danset i gatene til spanske folkesanger. Vi lagde paella på fortauet mens vi skravlet og lo, etter enda et avsluttet trimester på skolen.  

Men da disse dagene tok slutt, fikk jeg ikke tid til å bli skolelei, for to dager etter skolestart, var det påskeferie.

En god dose kulde
Sammen med vertsfamilien tok jeg nå turen nordover, til den spanske byen León hvor jeg fikk et helt nytt syn på påskefeiringen. I motsetning til våre tradisjoner i Norge, hvor vi spiser appelsiner og kremfylte sjokoladeegg- var spanjolens feiring en smule mindre munter. Om du ikke har hørt om påskeprosesjonene- her er en kort forklaring. Hundrevis av mennesker kler seg i lange kapper og spisse hatter. Her går de i tog mens de bærer tunge bilder av Jesus til en sørgelig korpsmusikk. Dette fant jeg utrolig skummelt. Men etter hvert forsto jeg meningen bak det, og innså at dette kanskje er en ”riktigere” vei å feire høytiden på. Hvor fokuset er på Jesus og ikke på marsipaneggene. Alt i alt, et utrolig syn jeg aldri vil glemme. 

Jeg har hatt noen fantastiske uker! Jeg har sett at man ikke trenger å dra så langt for å finne noe annerledes. Jeg har sett både snø (!) og strand, gruver og skog, paella og hamburgere, alt innenfor samme landegrense. Til tross for det, bor jeg (heldigvis) litt lenger sør i landet, så fremover skal jeg være en skikkelig nordmann og ta meg turer på stranda før det er på tide å vende snuta hjemover.

Maria

Fallas i Vanencia
Venner på stranden
Kirkerom i Vanencia