Don't judge the book by its cover

Aina i USA


Livet er en dans på roser
Noen ganger har du myke roseblader under føttene
og en herlig lukt i nesa. Andre ganger tråkker du på
en torn og kjenner det godt i hele kroppen. Livet som
utvekslingsstudent er litt som en dans på roser,
noen ganger fantastisk, andre ganger ikke fullt så fantastisk.

Møtet med mormonerene
Jeg var på landsmøte i Bergen når jeg fikk telefon om at jeg hadde fått en vertsmor. Jeg gikk ut av møterommet, freaket ut på telefonen, danset av glede i gangen, før jeg gikk inn igjen som om ingenting hadde hendt. Det første man gjør når man har funnet ut at man har fått vertsfamilie, etter man har fortalt det til alle som rører seg her på jorda, er å sjekke opp hvem de er. Jeg husker jeg leste at vertsmor var med i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.

What? Jeg visste enda ikke at det er kirka til mormonerene. Så jeg spurte naturlig nok rundt om noen visste noe om denne kirka. Hver gang fikk jeg tilbakemeldinger som "stakkars deg!", "jeg har hør de er fryktelig strenge", og "de er ekstreme". Som du kanskje skjønner satt jeg ikke akkurat igjen med den beste magefølelsen. Hva i all verden var det jeg hadde rotet meg bort i?

Tankevekker: Don't judge the book by its cover
Jeg har nå bodd her i ca. en og en halv måned, og jeg kan fortelle dere en ting: de menneskene jeg har møtt i kirka mi er noen av de mest åpne, hyggelige og imøtekommende menneskene jeg noen gang har møtt.

Kirka deres er annerledes enn vår protestantiske kirke hjemme i Norge, og de gjør ting annerledes enn det vi gjør, men det er egentlig ganske interessant å observere og lære av dem. De er brennende, de står for det de tror på. De har søndagsskoleopplegg for alle aldere, og de har en arena for alle der de kan føle seg trygge, utfordret og hørt. De åpner og slutter alle møter og samlinger med en bønn. Jeg ble paff første gangen jeg var med dit og en 12 åring skulle be avsluttningsbønnen. Det var ikke en bønn som allerede finnes (eks: Vår Far), nei, dette var en fri bønn, med så mange bra poeng, bedt av en av de yngre jentene. Jeg må si jeg ble paff.

Mormonere er ikke skumle. De tror kanskje på noe annet enn det du/dere gjør, men å ha fordommer mot dem viser bare at du ikke vet nok.

Hvorfor meg?
Et spørsmål med mange svar. Hvorfor valgte vertsfamilien din akkurat deg? Når jeg spurte Cindy om dette var hun ikke sen med å svare. Hun og barnebarnet, CJ (17), satt sammen og så på ulike profiler. Cindy hadde planer om å har to utvekslingsstudenter, men skoledistriktet hadde bare plass til at hun tok inn en, og det ble meg. Hun sa hun blant annet så etter hvem som kunne bo alene med henne, hvem som passet best til det. Hun har vært noe bekymret for at jeg skal kjede meg siden jeg ikke har noen vertssøsken eller en stor familie. Det er stille til tider, men det går egentlig greit.

Både familie og venner hjemme i Norge har bedt om at jeg måtte komme inn i den riktige vertsfamilien, og det viser seg at det satt noen å ba på andre siden av dammen også. Jeg trives virkelig godt og jeg kan opprinnelig si at jeg tror jeg er ment å være akkurat her jeg er.

The Newbie
Livet som newbie/den nye er ikke bare lett. Du kjenner ingen når du kommer til vertsfamilien din, noe som krever at du byr på deg selv. Hele tiden. Det krever utrolig mye av deg. Du blir usikker. Du er alene på den andre siden av verden og du skal veldig fort vokse opp. Du skal for første gang virkelig stå på dine egne ben og ta dine egne avgjørelser. Det krever litt bein i nesa. Jeg hadde aldri betalt telefonregningene mine selv før jeg kom hit, men det ble det plutselig slutt på. Du blir usikker, men vit det at med tiden til hjelp finner du ut av ting! Starten er alltid vanskeligst noe som tar meg videre til neste tema.

Hjemlengsel
Jeg har aldri hatt hjemlengsel når jeg har reist noe sted, aldri, men den første uka er krevende. Særlig de første dagene. De to første dagene mine her var… la oss bare konkludere med at det absolutt ikke var gøy. Det var først da jeg virkelig innså at jeg ikke skulle hjem på ti måneder. Du føler deg alene og liten. Du kjenner ikke de du bor hos, og du må finne ut av ting selv. Du må kanskje kjøpe ting og ordne fag for skolen, samtidig som du skal bli kjent med de du bor hos. Det er mye å ta tak i, og du vet ikke hvor du skal begynne.

La meg komme med en gladnyhet: alt blir bedre når du starter på skolen og du får en rutine! Det går så utrolig bra nå, jeg måtte bare komme meg igjennom de førte to ukene. Jeg stortrives med vertsmor, skolen og kirka vår. Så ikke la de første dagene/ukene knekke deg!

Amerikansk High School…
…har vært en fjern drøm så utrolig lenge. Den har ligget begravd langt inne et sted, men gjett hva! Den drømmen er faktisk virkelighet nå! Det er en del av hverdagen min. Helt sykt å tenke på. High School er så langt i fra norsk VG2 som du kan tenke deg. (Nesten). (Heldigvis). Du har flere fag å velge imellom noe som gjør skolen utrolig gøy.

Jeg står opp før sju hver dag og gleder meg til å gå på skolen. Som skolelei er det utrolig gøy å kunne gjennomføre VG2 på denne måten. Jeg har lite lekser, men vi har ofte prøver og quizer. Jeg har faktisk en #bellringer (quiz) hver spansktime, og en quiz hver mattetime. Det funker! Du kommer forberedt, du lærer det du skal lære uten at du føler det overveldet fordi du kun har to prøver i terminen.

Alt i alt, ja du møter utrolig mange prøver og utfordringer, og ja du kommer det igjennom det! Det er bare å ha trua på seg selv og ikke stoppe selv om noe ser overveldende og håpløst ut. Er det noe jeg har lært her borte så er det det. Det gjelder jo også for flere situasjoner enn utveksling.

Det er virkelig en fantastisk følelse når drømmene dine blir til virkelighet!

Hilsen Aina

Dikt om utvekslingUtveksling er en dans på roser