De vanskelige avskjedene og gleden over hjemreisen!

Gøy med friidrettsvenner

Siste skoledag før graduation, sitter jeg nå her i mattetimen og skal prøve å sette ord på alt kaoset inni meg
Når jeg ser meg rundt på de andre som sitter rundt meg, seniorene som er ferdig med eksamen, og juniorene som stirrer hjelpeløst ned i papirene foran seg, så går det opp for meg hva hver og enkelt har betydd for meg det året her. Det slo meg i går når en gutt i klassen min kom opp til meg på slutten av dagen og sa farvel. Jeg ble litt paff, for i hodet mitt så har jeg jo fortsatt én uke igjen!? Men da hadde jeg ikke tatt med i beregningen at de to siste skoledagene var eksamensdager.

Denne personen er ikke en person jeg har hengt med utenfor skolen, ikke en av de jeg har regnet som en «hovedperson» her borte, men likevel traff det meg så hardt. Han har kanskje ikke vært en av de mest fremtredende personen i livet mitt her borte, men han har vært en del av det. Han har vært en del av den helheten som har gjort dette året så fantastisk, og da han kom opp som førstemann til å si farvel, markerte det begynnelsen på slutten av utvekslingsåret mitt.

De siste ukene har vært utrolig følsomme. Hver helg har det vært en eller annen form for avslutning, som i seg selv har vært veldig morsomt, men igjen så er det bare tegn på hvor lite tid jeg har igjen.

Friidrettslaget

Forrige helg var det avslutning for friidrettsgruppa. Et siste stevne oppi San Diego, etterfulgt av middag på en restaurant der oppe. I går var det «Spring sport banquet», en offisiell avslutning for alle sportene som har vært aktive dette semesteret. Da var det på med finstasen, og vi samlet oss for siste gang som et lag. Etter hvert som treneren snakket, bilder ble vist og morsomme historier fra sesongen ble fortalt, ble det mange tårevåte øyne blant utøverne. Flesteparten av de på laget var seniors, som hadde vært en del av friidrettsfamilien i fire år, og for dem ble dette også et lite farvel med alle sammen. Må legge til at jeg stakk av med «krigerprsien», med den begrunnelsen at trenerne aldri hadde sett noen smelte sånn, eller kaste opp så mye på trening og stevner, og likevel fortsette å dukke på trening.

I morgen er det graduation, og etter det splittes hele gjengen opp. Noen flytter ut av El Centro for å gå på skole, noen har allerede skrevet seg inn i militæret, mens andre blir værende her.

Jeg er utrolig takknemlig for at jeg har fått lov til å være en del av denne fantastiske gjengen det året.

Team!

Utenom Norma og George, så er det friidrettsgruppa som har vært familien min her borte!
De siste seks månedene så har vi tilbrakt tre timer sammen hver dag etter skolen, samt stevner i helgene, og det er merkelig hvor fort du lar deg knytte deg til andre mennesker når du er borte ifra familien din, når du er «alene».

Med så mange personer som har gjort store inntrykk på meg, har det vært en utrolig sterk opplevelse å få oppleve den siste uken at jeg har gjort inntrykk på mennesker her borte også! På friidrettsavslutningen kom moren til en på laget bort til meg. Sønnen hennes sitter i rullestol, og konkurrerer i rullestolklassen. Hun kom bort til meg med tårer i øynene, og hun hadde med seg en pose med gaver. Jeg fikk en T-skjorte hun hadde laget selv, samt en kollasj med bilder av meg og sønnen hennes. Hun kom for å takke meg for at jeg hadde vært så god med sønnen hennes, og for den personen jeg var. Ahh… treffer jo sånn i hjertet! Er det ikke akkurat det utveksling handler om?!

Der sto jeg med tårer i øynene, med armene om halsen til en mor jeg akkurat hadde møtt. Ikke snakket hun ett ord engelsk, men tårer og smil er universalt. Det øyeblikket var for meg den perfekte oppsummeringen på hvorfor jeg ble en utvekslingselev. Det å få lov til å berøre livene til andre mennesker, og tillate andre å berøre meg.  

Nå er det siste skoledag før graduation i morgen, og jeg må nå ta farvel med alle de jeg ikke kommer til å se igjen før neste onsdag. Syv dager igjen i El Centro. Syv dager igjen av 305. Jeg kan enda huske første dagen jeg kom inn på rommet mitt her i California. Helt utslått på sengen lå jeg og stirret i taket, på et rom som var på andre siden av jordkloden, som nå var mitt, hos en familie jeg aldri hadde møtt før, som nå var min. Tankene svirret da rundt i hodet mitt; «Hva er det jeg har gjort?!».

Da Norge var bare noen dager siden, men et helt år unna, og jeg trodde denne dagen aldri skulle komme. Jeg lengter så utrolig tilbake til den følelsen jeg hadde da. Å være så langt utenfor komfortsonen min, med blanke ark og alle Prøysens fargestifter. Nå er Norge et år siden, og bare noen dager unna, og angsten for å forlate livet mitt her trenger seg stadig mere på. Følelsen av at jeg ikke lenger er den personen jeg var da jeg kom, konflikten som raser inni meg mellom savnet etter familien og vennene mine hjemme, og frykten for å reise ifra familien og vennene mine her.

Skyldfølelsen du ikke helt klare å stoppe for at du sliter med å dele de hjemme sin entusiasme over at du snart kommer hjem, fordi du føler de ikke skjønner hva du faktisk reiser fra og alt du kommer til å savne. Her føler jeg Soft landing camp i New York har hjulpet meg utrolig masse! Ved at vi fikk lov til å bli kjent med mange andre som skulle opp i samme situasjon som deg selv. Nå som jeg sitter her og føler at ingen av de hjemme forstår, så har jeg en haug med venner ifra hele Skandinavia som vet hva jeg går igjennom, fordi de går igjennom det selv. Bare det å få lov til å snakke med hverandre, og føle at jeg ikke er alene i det her hjelper masse! Så nå er det bare å forberede seg på graduation, og starte med alle farvellene.

Nå skal det sies at det er ikke bare trist!
Selvfølgelig sitrer hele kroppen etter å komme hjem igjen også! Til brunost og mammas hjemmelagde jordbærsyltetøy, bestemor og bestefars hus, der jeg vil bli møtt med et par bjørneklemmer, til pappas helgefrokoster rundt stuebordet, og alle vennene mine som jeg ikke har snakket med på evigheter!

Savner dere hjemme så utrolig mye, og er helt surrealistisk at jeg skal få lov til å se dere om halvannen uke! Gleder meg masse! Så skal jeg på en utrolig spennende Year End Camp i Washington DC, det blir sykt artig! Skal sende en liten oppdatering derfra også.

Før jeg avslutter, så må jeg få med at jeg gjorde fedrelandet stolt den 17. mai!
Da kom jeg på trening med is til hele gjengen, og 250 fylte vannballonger. Med det norske flagget høyt hevet, erklærte jeg vannkrig mot Mexico! Noe som passer mye bedre her borte med 35 varmegrader enn i Norge hvor det snør annethvert år på 17. mai! Dette syntes gjengen her var utrolig morsomt, og satte veldig pris på norske tradisjoner!

17. mai feiring

Dere hører snart fra meg igjen. Over og ut.

Bjørnar

skole gadgets
Gøy med venner!