Hjemreisen nærmer seg!

Utvekslingsstudent Bjørnar og friidrettsteamet

Nok en høytid banker på døren, og jeg merker at jeg er veldig langt borte. Hjemlengselen trenger seg stadig mere på, samtidig som jeg gruer meg mer og mer til å reise. Selv om det er spennende å oppleve en annen kultur, så savner jeg gode, gamle, norske tradisjoner. Det er ufattelig merkelig å tenke på at det er nå lenger siden jul enn det er til jeg reiser!

Hverdagsrutiner
Her er jeg nå inn i skikkelige hverdagsrutiner, og dagene bare glir forbi. Hele kroppen verker av mangel på søvn og at det er trening hver dag. Jeg har fått merke det at det ikke er vanlig her å ha flere «science classes», for her får vi nok lekser ett av de fagene for én dag, og jeg har tre av de. Det betyr at hverdagen min består av skole, lekser, trening, mere lekser, og søvn (i små mengder). Ikke rart jeg lever for helgene.

San Diego
Vi er stadig i San Diego, der jeg får lov til å være litt turist. Norma og George tar meg med til nye fantastiske steder, og jeg kan skjønne hvorfor San Diego er et av hoved turistmålene i USA.

Utvekslingsstudent på tur til San Diego

Denne måneden var det også El Centro «Mart’n», som var skikkelig gøy!
Det var en blanding av «hillbilly» / meksikaner festival. Der fikk jeg kjøpt diabetes i alle varianter, hørt meksikansk-hillbillymusikk og kjørt karuseller. De hadde også alle slags mulige dyr der, som skulle selges. Unger i hele byen har det siste halvet året oppdratt alle disse dyrene som et prosjekt, og nå skulle de auksjoneres bort. Naboen vår hadde tatt på seg ikke mindre enn to griser, ikke mini griser, men STORE griser! Det siste halve året har disse villdyrene vekket meg opp klokka halv sju hver morgen, så jeg reiste på Mart’n like mye for å sørge for at de ble solgt! Alt i alt så var helgen meget vellykket!

Friidrettssesong er i full gang!
Nå som friidrettssesong er i full gang, så betyr det mye jobb, men også nye venner og mye moro! Det blir mange turer til San Diego for å konkurrere mot de større skolene der oppe. Her får jeg muligheten til å møte mange nye folk med samme interesser som meg, så føler jeg møter nye venner hver helg!

Selv om det er mye moro med friidretten, så koster det mye… Er vel ikke en cm på kroppen som ikke verker. Isbading er én av metodene de bruker som skadeforebygging, og der fikk jeg og Sandro fra Tyskland angre på at vi har vært så store i kjeften på at vi tåler kulden så godt… Jeg og Sandro må avslutte hver onsdags og fredagstrening med å bevise at vi er isbjørnunger. Vi må nemlig isbade i 10 minutter, når de andre kun trenger 6 minutter.

Isbading etter trening!

…med litt andre regler!
Jeg som sprinter sliter med at det er langdistanse det satses på her. Dette var noe treneren fikk oppleve på første stevnet, her skulle jeg nemlig løpe 3. etappe på 4x400m, fem minutter etter 4x200m. Dere som kjenner meg har nok ingen problemer med å se for dere meg som målbevisst ruller søppeldunken fra inngangen av banen bort til målgangen. Treneren derimot hadde aldri sett dette før, så de spurte undrende hva jeg holdt på med, og jeg svarte at det får dere svar på om to minutter. Spådommen min var ganske nøyaktig; da jeg passerte 200m på min etappe, og beina mine skrek «Yo! Vi pleier ikke løpe lengre enn det her! Dette gidder ikke vi være med på!», skjønte jeg at å plassere søppeldunken ved målgang var det smart trekk. Jeg passerte målgang med tårer i øynene, og kollapset så snart jeg ga fra meg stafettpinnen. Én ting som tok meg litt på senga var det at trenere sa det ikke var lov til å legge seg ned etter et løp… AT DET IKKE VAR LOV TIL Å LEGGE SEG NED ETTER ET LØP?!?! HAHAHAH! Han sendte to stykker bort for å plukke meg opp, bad move…! Jeg prøvde å advare de, om det var på engelsk vet jeg ikke, for jeg var ikke helt tilstede. De tok tak i meg og løftet meg opp, og jeg gjenga de tjenesten med å vise de en reprise av lunsjmenyen. Long story short; tilbrakte de neste tjue minuttene til å «spoone» søppeldunken i kjent Bjørnar-stil. Gledelig at jeg kan skape latter i friidrettsmiljøet.

Norge kjennes fjernt!
De to siste månedene har vært det jeg kaller for «dø-måneder», det har ikke skjedd så mye. Det er bare vanlig hverdagsrutiner som tusler og går, det er nå tiden går som fortest. Norge kjennes fjernere enn noen sinne, og jeg føler på en måte at dette her er hjemme nå, og jeg vet hvor vanskelig det kommer til å bli å tilpasse seg Norge igjen.

Jeg håper alle hjemme har hatt en god påske, og at dere koser dere like mye som meg! Norma og George hilser så masse til alle der hjemme.

Hilsen Bjørnar

Utflukt i USA