Graduation, adjø, Washington D.C. og hjemreise!

Washington DC

Vekkerklokka skar gjennom stillheten klokka fire om morgenen på torsdag
Ikke at den vekket meg, for jeg hadde ligget våken og stirret i taket den siste timen allerede. Jeg kunne høre Norma og George røre på seg inne på rommet ved siden av. Uvirkelighetsfølelsen som jeg hadde i kroppen var tung og trist, men den var også blandet av en forventing og begeistring. Tiden var i ferd med å renne ut for meg her hos familien Lugo, og det siste og tyngste farvellet jeg hadde gruet meg sånn til, var nå like rundt hjørnet. 

Graduation ble meget vellykket gjennomført forrige torsdag på skolen
Til tross for relativt høye temperaturer, var det topp stemning. Norma og George var der, og de var like stolte som om jeg var deres egen. Norma var den mest engasjerte moren på hele fotballbanen! Tok meg en halv time for å få tilbake synet etter all blitsen hun sendte meg i fjeset! Jeg var litt spent på hvordan navnet mitt kom til å bli uttalt, men jeg ble positivt overrasket da jeg hørte at dama som ropte opp navnene hadde øvd på navnet mitt de siste timene, og uttalen var perfekt! Det var veldig rørende og se alle vennene mine gå opp å få diplomene sine, for jeg vet hvor mye de har jobbet for de, og hvor etterlengtet det har vært. Jeg har jo selvfølgelig ett år igjen på VGs, så kjentes ikke ut som at jeg var ferdig på skolen, men for vennene mine her, så var dette kapittelet nå over. 

Om dere lurer på om det er slik som på film, at når de er ferdig så tar hele banen av, så kan jeg bekrefte at det var det! I det sistemann gikk av scenen, eksploderte det i vill jubel, og alle kastet hattene sine i været. Det var et fem minutters fyrverkeri show samtidig som vi alle fant hverandre og tok bilder og sa farvel. Å reise hjem fra skolen den kvelden var en merkelig opplevelse. Jeg visste jeg enda hadde en uke igjen, men dette var den offisielle avslutningen på året mitt her i El Centro.

Den siste uken prøvde jeg å møte opp med så mange av vennene mine som mulig, for å si ha det. Jeg følte det var alt for mange venner, og alt for liten tid. Jeg gikk sammen med de andre utvekslingsstudentene, og vi bestemte oss for å ha et poolparty, slik at vi kunne samle så mange som mulig. Der signerte vi årbøkene til hverandre, tok masse bilder, og vi fikk tatt farvel med de fleste av vennene våre.

Flyet mitt reiste fra San Diego tidlig på torsdags morgenen, derfor tilbrakte vi natten der oppe hos Adrian. Én siste dag sammen med familien oppe i San Diego. Da jeg sto opp morgenen etter, så var det en merkelig stemning i hele huset. På vei inn til flyplassen var det ikke ett ord i bilen. Det gikk egentlig veldig bra, helt til jeg kom til sikkerhetskontrollen, da begynte beina å skjelve, og jeg spurte om vi ikke kunne ta en kaffe før vi skilte lag. I en liten halvtime satt vi på en kafé og snakket om hvordan vi hadde hatt det sammen dette året. Vi delte litt tanker om hvordan vi trodde det kom til å bli, og de fortalte hvordan det hadde vært da den forrige utvekslingsstudenten deres hadde reist hjem. Det kommer definitivt til å bli vanskelig den første tiden.

Graduation

Etter en lang flyreise kom jeg temmelig sliten frem til Washington DC
Der ble jeg møtt av representanter ifra Explorius som tok meg med til hotellet, som lå 10 min unna. Da jeg ankom hoteller var jeg veldig skeptisk på hvordan det her skulle gå, fordi det var ingen jeg kjente der, men plutselig var det en som kom bort til meg! Det var en jeg hadde møtt i Hamar på engelsk testingen før vi dro. Sjeldent har jeg klikket så godt med en person! Jeg og Johannes hadde hatt en ganske lignende utvekslingsår, og det var veldig deilig å få lov til å snakke med noen som hadde opplevd noe av det samme som meg selv, og som forsto hvordan jeg hadde. 

Dagen etter vi kom dit var det på tide med sightseeing i byen. Der fikk vi se det hvite hus, parlamentsbygningen og flere av de store monumentene. Skal ærlig innrømme at de grønne, frodige omgivelsene var en deilig forandring fra de tørre ørkenomgivelsene nede i El Centro! Etter at sightseeingen var ferdig fikk vi lov til å gå fritt i den gamle bydelen av DC. Her var alle husene i skikkelig Kardemommeby-stil! Mitt og Johannes’ eneste mål var å finne et sted å få og iskrem på, å ta den med et fint sted. Vi lette høyt og lavt på jakt etter den perfekte iskremen, men etter to timer, innså vi ut at det ikke fantes noe sånt. Vi gikk derfor tilbake til det første stedet vi fant, og var fornøyd med det. 

Year End Camp i Washington DC

Neste dag var det klart for hjemreise
Jeg kunne merke at alle var nervøse for å se igjen familiene sine. Etter 11 timers reise, landet vi endelig på Gardemoen. Da vi kom ut i ventehallen, ble vi møtt av et hav av familier! Det å se pappa igjen var utrolig deilig! I tillegg sto tante og onkel der med norsk flagg i hendene. Pappa hadde skrevet på spansk «Señor Bjoenar (fordi det var slik de skrev på skolen min…) Bienvenidos a Noruega!» på en plakat, og han hadde tatt med seg norsk melkesjokolade! Etter å ha holdt rundt hverandre en god stund, reiste vi opp til Moelv for å overaske lillesøster, som spilte strandhåndball. Å få se det overaskede uttrykket til Elisabeth da hun så meg, og det at hun kastet seg om halsen min, var gull verdt! Også å komme hjem til broder’n, og se hvordan han har blitt voksen, til og med utvokst bror sin (Ikke at det er en veldig imponerende prestasjon men), var veldig moro! Neste dag overasket jeg mamma og onkel hjemme hos a mor, og de reagerte noe lignende som Elisabeth!

Nå har jeg hatt et par dager her i Norge, og ting begynner å kjennes litt som hjemme igjen
Samtidig er det et lite tomrom som pleide å være fylt med Norma og George. Det er trist å være borte fra dem, men heldigvis lever vi i 2016, så er ikke vanskelig å holde kontakten. Det vil nok ta en stund før jeg tilpasser meg livet her hjemme, men er det én ting jeg har lært det året her, så er det at akkurat det mestrer jeg! Disse dagene har jeg møtt opp med venner, og det er en form for en lettelse å se at de ikke har endret seg stort, de er fortsatt de gode vennene jeg forlot!

Dette er da det siste reisebrevet jeg skriver, og blir vel det aller siste jeg gjør i forbindelse med utvekslingsåret mitt. Må vel innrømme at det er litt trist, haha! Jeg vil takke for alle de positive tilbakemeldingene jeg har fått på reisebrevene mine dette året, og jeg håper at det har kunne være til hjelp for dere som tenker på å reise, og for dere som bare har vært nysgjerrige! Med det så takker jeg for meg! 

Lykke til, til alle dere som skal reise ut dette året her, og tusen takk til Explorius for den oppfølgingen og hjelpen de har stilt opp med! Over og ut.

Bjørnar

Gjensynsglede med far
Gjensynsglede på flyplassen