Var det bare en drøm?

Norsk utvekslingsstudent i USA

Hei alle sammen så lenge siden sist!
Jeg tenkte det var på tide og oppdatere dere og resten av verden med hvordan det har gått med meg og hvordan det var å komme "hjem" igjen. Det blir nesten litt for rart å skrive "hjem". Jeg sitter nemlig igjen med en følelse av at jeg har forlatt hjemmet mitt, på et hvis, men på et annet så har jeg kommet til det også. Det er så rart og alt føles ut som en stor drøm nå. 

Den siste måneden i USA var kjempe emosjonell for meg
Jeg var veldig klar for å reise, men jeg var også veldig uforberedt på å si ha det til alle sammen. Det blir knyttet så sterke bånd når man bor borte i ett år. Alle er så snille mot deg og de vil gjerne være en del av reisen din. Heldigvis greide vertsfamilien og vennene mine å gjøre avskjeden min til en bra ting og vi avtalte at dette ikke var ha det, men heller "ser deg senere". Jeg har planer om å dra tilbake når mine beste venner skal få diplomaet sitt fra high school, altså "graduate". Det er om to år. Inntil da skal vi holde kontakten via Facebook, Snapchat og Skype.

Explorius har jo Year Ending Camp som holdes i Washington D.C., hovedstaten i USA
Det var veldig koselig og "bra" for kropp og sinn. Jeg fikk liksom sagt ha det til USA-eventyret på min egen måte. Også hjalp det veldig at Frida var der! Hun er en jente jeg møtte i New York når vi hadde Soft Landing Camp, før vi skulle til vertsfamiliene våre. Jeg og hun var sammen hele tiden under begge oppholdene. Vi snakket mye om hvordan det ville være å komme hjem og om ting vi hadde lært som de der hjemme sikkert ikke ville forstå. For det meste hadde vi rett, men vi tenkte nok ikke på hvor fjernt alt skulle bli. Følelsen jeg sitter igjen med er at alt dette med USA og livet mitt der egentlig aldri skjedde. Det var bare i hodet mitt. Kjempe rart, ikke sant? Men jeg trur nok det blir sånn når ingen andre rundt deg vet hva du gikk igjennom. Det er ikke så fælt som det høres ut som, bare veldig rart. Jeg skulle ønske USA og Norge var tettere sammen, så ikke jeg ville følt meg så dratt i mellom begge. 

Det tok meg en god stund før jeg greide å være ordentlig glad for å være hjemme
 
Jeg ble selvfølgelig glad for å se mamma og pappa igjen, men det hele med Norge og det å være hjemme igjen sank ikke skikkelig inn før etter et par uker. Jeg får fortsatt spørsmålet "hvordan var det i USA?". Det er så sinnsykt vanskelig å svare på, men jeg ender som regel opp med å si "det var fint", med et lite kleint smil. For det var nemlig det, men også så mye mer enn det. Året mitt i USA var vondt, godt, krevende, givende, morsomt, trist, hektisk og avslappende. Jeg kan aldri i livet oppsummere alt jeg føler ovenfor året mitt borte, så da er det ikke vits å prøve engang. Jeg skjønner folk vil høre hvordan jeg hadde det, men det er bare jeg som vil forstå fult ut hvordan det faktisk var.

Nå vil jeg bare takke for alle som hjalp meg og støttet meg gjennom gode og tunge tider Jeg kunne aldri greid USA uten hjelp fra venner og familie som stolte på meg og hadde trua i at alt skulle ordne seg til slutt. Jeg vil huske skoleåret 2015/2016 så lenge jeg lever og tenke på at jeg faktisk turte å gjøre noe slikt i en alder av 17/18 år. Det er helt utrolig. 

Takk for meg!

Hilsen Fride

Collage USA